Det er mange teorier om hvorfor den gylne delen med divisjonsforholdet nå kalles "gylden". Et av de mest sannsynlige svarene er at det gylne snittet er helt utenfor tallverdier og divisjonsforhold.
Regelen for det gylne snitt kommer fra teorien om harmoni i antikken: Et punkt må dele en linje på en slik måte at det lengre stykket forholder seg til helheten som det kortere stykket forholder seg til det lengre. Høres enkelt ut - formelen for beregningen er derimot ganske komplisert og burde ikke forvirre deg her. Det er basert på tallet Phi: 1.618033988749895… avrundet til 1.62. Det er nok å huske tommelfingerregelen: Jo lengre seksjon tilsvarer litt over 60 prosent av helheten, jo kortere nesten 40 prosent. Fokuset på et bilde skal være nøyaktig i det gyldne snittet.
Et stort utvalg av formater brukes i fotografering, fra 4: 3 -formatet, for eksempel det som brukes av Olympus (med et divisjonsforhold på ca. 1,3), gjennom det meget populære 2: 3 -formatet til de populære kameramerkene Canon, Nikon, etc. (med et divisjonsforhold på 1,5) opp til widescreen -formatet 16: 9 (divisjonsforhold ca. 1,7) fra panoramafotografering. Alle disse formatene tillater ikke et ekte gyldent snitt, med mindre bildet blir beskåret etterpå i bildebehandlingen.
Det gyldne snitt bør derfor ikke ses på som et obligatorisk format for et vellykket foto, men som et hjelpemiddel for et harmonisk design av et bilde. I symbol- eller arkitekturfotografering, derimot, er det ofte et bevisst brukt stilapparat for å avvike fra det gyldne snittet og dermed for eksempel vise perfekt symmetri.
Effekten av dette avviket fra det gyldne snittet er at øyet blir fanget av et slikt foto på grunn av de uvanlige linjene for å finne ut hva som plager betrakteren. I fotografering av mennesker oppfattes streng symmetri, bortsett fra noen få bilder, som irriterende. Spesielt innen portrettfotografering har symmetriske bilder raskt karakter av passbilder og fremstår som kjedelige.
Harmonisk effekt
For å kunne ta bedre bilder må man forholde seg intensivt til bildets sammensetning. Vi har allerede gjort dette i forrige kapittel "Komposisjonen". I tillegg til den tekniske kvaliteten spiller utskjæringen og utformingen av bildet en stor rolle. Bilder som er lagt ut i det gylne snittet virker alltid mer harmoniske for betrakteren enn de som ikke følger hovedregelen. Arrangementet av de enkelte bildeelementene er viktig.
Men hvorfor oppfattes denne inndelingen i det hele tatt som harmonisk? Det hevdes at årsaken er at denne inndelingen også kan finnes i naturen - for eksempel i menneskets kroppsstruktur. Vitenskapelige studier har imidlertid vist at et forhold i det gylne snitt ikke nødvendigvis trenger å oppstå for denne følelsen av harmoni, men at andre divisjonsmuligheter som å dele seg i tredjedeler også kan oppfattes som harmoniske.
I tillegg til det gyldne snittet, er det også andre "gyldne forhold", som alle har den grunnleggende matematiske formelen: den gylne trekanten og den gylne spiralen samt andre "gyldne divisjoner" som kan utledes av dem.
Det gylne snittet i praksis
En klassiker fra feriefotografering er solnedgangen. I slike opptak er horisonten vanligvis ordnet i midten av bildet og solen i midten av bildet. Slike bilder er definitivt et fint minne, men kjedet seeren ganske enkelt på grunn av strukturen.
Bildet blir mer spennende hvis du flytter horisontlinjen til den nedre tredjedelen av bildet og også plasserer solen på en tredje linje til høyre eller venstre.
Bildet ser mer harmonisk ut for betrakteren fordi det omtrent tilsvarer reglene for det gyldne snittet. Med mange kameraer kan rutenettlinjer slås på, som du kan bruke til å orientere deg når du tar et bilde. Du vil raskt lære å implementere den grunnleggende ideen. Etter kort tid kan du automatisk plassere de sentrale motivene til bildet ved å velge bildeseksjonen foran resten av bakgrunnen, slik at det gis en inndeling på omtrent 68:32.
